Forholdet til mamma

Skrevet av : Julie Lindgren

«Det renner en elv gjennom alle terapirom, og den elven heter mor», sa Sissel Gran i et intervju i Dagsavisen nylig. Få var veldig uenige i akkurat det.

Hva er det egentlig som gjør at akkurat denne relasjonen påvirker oss så intenst?

Som nyfødt er mamma vår første kjærlighet.

Hun er den første vi knytter oss til, og vi er lenge fullstendige avhengige av hennes nærhet, hengivenhet og kjærlighet. Dette er vel så viktig som ivaretakelsen av våre primærbehov.

Med fare for å dytte til side høyst tilstedeværende fedre, befinner mor seg i særstilling for de aller fleste babyer- hun er avgjørende for eksistensen- hun er episenteret i vår tidlige tilknytning.

Hun er rollemodell og forbilde, spesielt for døtre.

Nærheten i mor-datter-relasjonen, eller fraværet av nærhet - former og påvirker oss dypt. Vi vil gjerne enten bli som mamma, eller vi vil være stikk motsatt av henne. Nettopp fordi hun har preget oss så mye, vil vi enten videreføre alt det fine vi har fått med oss, eller bevise at vi er helt annerledes.

Relasjonen er sjelden helt grei, eller nøytral, eller sånn passelig.

Det er nok heller ikke lett å være nøytral hvis du skulle ha svart på hvordan du synes moren din møtte deg som barn. Hvordan opplevde du henne? Var hun en god mor? Hvordan var det å være barnet hennes?

Samtidig - er det riktig å skulle å avgi dom over hennes prestasjon som mor? Er ikke det litt vel hardt?

Likevel vet vi jo hva vi følte og hvordan vi opplevde omsorgen og barndommen vår. Denne vissheten er en kilde til viktig innsikt.

Uavhengig av om vi opplevde omsorgen fra mor som gjennomgående god eller dårlig, har vi lett for å kopiere den. Eller i det minste deler av den. Alternativt prøver vi demonstrativt å gjøre det stikk motsatte, i et forsøk på å «være bedre».

Det er vanskelig å skulle gi omsorg annerledes enn på den måten vi selv fikk omsorg. Spesielt hvis bevissthet, bearbeiding og nyanser mangler. Det er fint at vi vil være bedre, men det er vanskelig å bryte arvesynden, eller «smerteoverføringen» som Vigdis Hjorth kaller det.

Moren din gjorde så godt hun kunne. Har du noensinne møtt en mor som ikke vil det beste for barnet sitt? Likevel kan veien til helvete være brolagt med gode intensjoner. Alle mødre har sine egne forutsetninger, sine egne erfaringer og egne, kanskje tunge, bagasje.

Selv om moren din gjorde så godt hun kunne, trenger du å blir møtt med aksept når du som voksen føler at jobben hun gjorde, ikke var bra nok for deg. Og den viktigste aksepten trenger å komme fra deg selv. Veien dit er ofte smertefull. Kanskje skammer du deg over i det hele tatt å tillate deg erkjennelsen av at du ikke hadde det så bra?

En annen måte å forholde seg til vonde barndomserfaringer på, er å gi moren sin skylden for det som var vanskelig. Også for mønstrene som spenner bein på oss i voksenlivet. «Hvorfor var du ikke mer til stede?» «Hvorfor lot du meg aldri være?» «Hvorfor beskyttet du meg ikke?” « Hvorfor fikk jeg aldri lov til noe?»

Vi havner ofte i en av disse to grøftene når vi blir fylt av en trang til å bebreide, plassere skyld og peke ut en syndebukk. Mor er gjerne en sterk kandidat der.

Mor selv synes gjerne ikke at hun fortjener det, hun vil heller være offer enn syndebukk. Og i denne samtalen - eller krigen denne samtalen lett kan utvikle seg til - vil hun trolig komme med desperate, men også plausible forklaringer og unnskyldninger.

For eksempel var våre mødre de første som skulle sjonglere både karriere og familie, og datidens familiepolitikk ga langt dårligere støtte enn vi får tilbud om i møte med dagens tidsklemme. Men synes vi at det er det en god nok unnskyldning?

Noen mødre valgte å beholde de gamle kjønnsrollene og var hjemmeværende. De risikerer å få like mye pepper for dét, av sine voksne døtre.

Av og til har en skadet mor-barn relasjon alvorligere årsaker enn tidsklemma og følger av familiepolitisk tidsånd. Mange har en oppvekst preget av vold, alkoholmisbruk, overgrep og mørke hemmeligheter. Det er grader av omsorgssvikt, og hvor traumatisk et barn opplever barndommen sin, er individuelt. Vi trenger å respektere hvert barns unike opplevelse.

Når et barn blir voksent har ubearbeidede opplevelser og følelser ofte en tendens til å gå over til bebreidelse. Da går mor fort i forsvar og samtalen i stå.

Barnas sannhet stemmer jo ikke med mors.

- Det var ikke sånn det var! Det var ikke lett for meg heller!

Det krever sin kvinne å motstå den sterke trangen til å forsvare seg. Forsvar sperrer for selvinnsikt, som igjen vanskeliggjør forsoning og muligheten for en nær relasjon.

Forelderen har alltid ansvaret i relasjonen til barna sine. Men hvordan blir dette når “barnet” er 40 år gammelt? Forventer mor da å endelig snakke fritt, voksen til voksen? Eller er det for mye forlangt?

Barnet i en mor-barn relasjon vil alltid være barnet.

Dette er så følelsesladet, sårbart og komplisert, at mange trenger tid på å finne ut det. Kanskje trenger vi også litt hjelp i denne tunge jobben, som ikke nødvendigvis trenger å være et samarbeidsprosjekt med mor.

Det er så viktig å føle at vi eier vår opplevelse av egen barndom. Kjenne at det ikke er noen feil måte å tenke, føle, reagere på. Alle fortjener å bli møtt, lyttet til og respektert. Å bli elsket ubetinget. Alle trenger å eie sitt eget liv.

Vi har alle med oss en fortid og en oppvekst som preger oss, men kanskje blir den tyngre å bære enn de trenger å være- med mindre vi ser litt nærmere på den, og sentrale relasjoner i den.

Som relasjonen til mor.

Hvis vi til slutt ser at det ikke handler om skyld i fortid, men om ansvar i nåtid - blir det lettere å gå videre.

Det kan være sjokkartet når vi forstår at forbildet vårt - den opphøyde morsskikkelsen, bare var et helt vanlig menneske.