Livet er summen av valgene vi tar

Når en dør lukkes, åpnes en annen. Men når en dør åpnes, lukkes jo også en annen.

Det er ikke like forlokkende.

Hvilken dør er den rette, egentlig?

Å ta valg kan være vanskelig. Enten det gjelder valg av ny sofa, eller om du vil ha barn eller ikke.

Er kjæresten den rette? Hva vil jeg ha til middag?

To eller tusen alternativer å velge i. Og jeg vil jo ta det rette valget!

Forskning viser at det er sammenheng mellom ubesluttsomhet og depressive tendenser.

Mange er redde for å ta ansvar for mulige konsekvenser av sine valg.

Tenk om jeg velger feil? Skulle jeg gjort motsatt? Hvordan ville det vært?

Noen ganger frister det å la andre velge for oss. Da slipper vi ansvaret, og har noen å skylde på hvis det blir feil!

Det kan være nyttig å stille seg selv noen spørsmål i møte med valgets kval.

• Hvilke følelser vekkes i møte med konsekvenser av mulige utfall av valget du står ovenfor?

• Hva er fordelene og ulempene med de ulike alternativene?

Kanskje trenger du å gi deg selv god tid på å lande i en avgjørelse, eller du trenger å sette en tidsfrist eller deadline for å unngå å dvele for lenge.

Det er selvfølgelig en fordel å ha tilstrekkelig kunnskap om det valget gjelder, og det kan være godt å snakke med andre som har stått i et liknende valg.

Likevel var jo ikke deres valg helt identisk med ditt.

Det er slitsomt å være ubesluttsom.

Det koster tid, energi og krefter. Vi kan jo ikke bare la humla suse heller? Bare velge noe, liksom?

Det finnes ingen oppskrift på å ta gode valg, du har ingen garanti for å velge rett.

Hvor lett eller vanskelig du opplever at det er å ta valg, gjenspeiler gjerne graden av din indre trygghet.

Jo tryggere du er på deg selv, jo mindre lar du frykt styre valgene dine, og jo lettere står du i det du har valgt.

Trygge mennesker kan likevel være både omstendelige, eller de kan være impulsive.

Personlighetstrekk spiller også inn, sammen med kunnskap og erfaring.

Vi trenger alle anerkjennelse, men er selvfølelsen skjør og den indre tryggheten fraværende, søker vi gjerne anerkjennelsen fra andre.

Vi er redde for å bli avvist, og den frykten medfører både uro og ubesluttsomhet.

Det kan være vondt å stå alene, og det krever mot og styrke å stå i utradisjonelle valg.

Mange tar derfor valg basert på projeksjoner fra andre.

Vi velger det vi tror andre vil like, enten det gjelder yrkesvalg utifra foreldres forventninger, eller å ikke ha noen mening når vennegjengen skal velge film.

Paradokset er at dette oppleves frustrerende for de vi faktisk prøver å tilfredstille.

Vi vil jo helst forholde oss til tydelige mennesker. Mennesker som vet hva hva de liker, hva de står for og hvem de er, og som er ærlige om seg.

Samtidig er vi redde for å skuffe andre, vi vil jo være greie og medgjørlige.

Når vi lar være å velge, blir vi usynlige både for oss selv og andre.

Er det ikke egentlig bedre å velge feil, enn å unngå å velge?

Den amerikanske forfatteren og aktivisten Glennon Doyle skriver om personlige livsvalg i sin bok «Untamed».

Ifølge Glennon har alle har sin egen, indre «knowing», eller indre kompass.

Det vi bare VET er rett for oss.

Vi trenger å bli kjent med oss selv for å forstå hva som resonnerer med verdiene våre, og så velge utifra det.

Kan jeg leve autentisk i konsekvensen av valget mitt?

Er det JEG som har valgt dette, eller prøver jeg å innfri forventninger fra andre eller møte sosiale normer?

Hva er intensjonen bak valget jeg tar? Hva eller hvem påvirker meg?

Er det gamle mønstre som styrer?

Hvordan vil jeg ha det?

Hva vil JEG?

Egoet vårt har en tendens til å lage endeløse historier om mulige utfall av et valg.

Vi dveler, tviler, ombestemmer oss. Slik holder vi på. Fordi vi er mennesker.

Det finnes faktisk bare ETT valg, og det er det du velger.

En ting er sikkert. Hvis det viser seg at du har valgt feil, vil det komme nye valgmuligheter.

Det handler om å gi slipp på det du ikke valgte, og være i det som er.

Å bestemme seg for den holdingen er også et valg.

Hopp ned på den ene eller andre siden av gjerdet, og gå helhjertet inn gjennom den døra du åpner.

Godt valg!

Er det fortsatt for jævlig å være ung?

Å vokse opp til å bli et selvstendig menneske er komplisert.

Det er så enormt mye å forholde seg til!

Forventninger, press, stress, krav til prestasjon og mestring. 

Dette gjelder på skolen, med venner, jobb og i kjærlighet. 

Det er mildt sagt utfordrende å holde seg i vater i denne overgangen mellom barn og voksen. 

Hva forteller vi egentlig barna våre om livet?

Hva sier vi når eksistensielle spørsmål som skaper uro i oss selv, dukker opp rundt middagsbordet? 

Er svaret vi kommer med gjennomtenkt? 

Opererer vi utifra egen katastrofe-tenkning? Er vi ærlige? Beskytter eller hindrer vi dem?

Våger vi egentlig å gi dem rom og takhøyde til finne ut hvem de er, hva de vil og hvordan de vil være? Eller legger vi sterke føringer? 

Tenk så deilig det ville vært å ha en fasit på dette!

Og er det ikke egentlig det vi ofte prøver å skaffe oss? 

Dette ble mange spørsmål. Nå tror du kanskje at svarene kommer.

Det gjør de ikke, men du inviteres herved til undring! 

Med forsikring om at det uansett ikke finnes noe svar med to streker under . 

Helt fra vi blir foreldre for første gang, leter vi etter en slags manual. 

Hvis vi bare gir barna våre sunn mat, passelig med stimuli, overfører sunne holdinger og går foran som et godt eksempel selv, vil det gå bra. 

Vi forsøker å tilføre dem riktig dose av alt fra sukker til fysisk fostring og emosjonell kontakt. 

Det er ikke uvanlig å bruke minst 20 år av livet til å forsøke å ta kontroll over våre barns ve og vel. Over utfallet av deres liv.

For tenk om det ikke går bra med barna våre? 

Tenk om de blir narkomane eller tar livet av seg? 

Panikken er reell. 

Men hva betyr det egentlig at det «går bra»? 

At de følger våre forventninger til dem? Gjør det VI ønsker, eller blir slik vi ønsker at de skal være?

Hvem kan egentlig si noe om hvordan de bør være? 

For få tiår siden, var det krasse svaret «fordi jeg sier det! » helt vanlig å bli møtt med. 

Både i konkrete og mindre konkrete problemstillinger. 

De voksne ville at vi skulle ta det de bestemte for god fisk. 

Det handlet om respekt, men handler ikke dette svaret også litt om foreldres manglende refleksjonsevne, eller refleksjonsvilje? 

Når foreldrene ikke vet, er autoritet og kontroll nærliggende verktøy. 

Hvis barnet ikke vet, er det vel bare følge ordre? Så slipper de å tenke selv?

En velkjent måte å møte eksistensiell uro på, er å være flink. 

Følge regler, innfri forventninger, jobbe hardt. Løse oppgavene du blir tildelt, slik at andre blir fornøyde, og aller helst imponerte. 

Men innebærer ikke denne væremåten en fare for å aldri egentlig bli kjent med seg selv og egne verdier, behov og grenser? 

«Ungdomsopprør» var et mye vanligere begrep for bare en generasjon siden.

Det å ha en periode i tenårene i opposisjon til det man ble fortalt.  Der det er greit å krangle og trasse litt. Eller mye. 

Hvor ble det av dette? Ble undring og opponering feid bort av curlingforeldrene? 

Har vi blitt så kompis med barna våre at de ikke lenger har behov for å gjøre opprør?

Er ungdom nå så bedøvet av inntrykkene fra sosiale medier, at de ikke orker? Har de bare gjort som vi sier? Og skal vi være glade for det? 

Det er ikke akkurat lett å skulle «finne seg selv» i dette kaoset. 

Og som folk flest er ungdommer også sammensatte og forskjellige.

Likevel, når ungdommene strever med ubehagelige følelser har vi lett for å sykeliggjøre dem, noe som igjen kan bidra til økt passivitet. 

Vi vet jo best, og vil dem jo vel!

Det er så lett å flykte, og fluktrutene blir stadig flere. 

Jobbe på, trene masse, slanking, gaming, dop, eller bare stirre på telefonen i ethvert ledig øyeblikk.  

Noen gir seg mer eller mindre frivillig hen til diagnoser, eller definisjoner de har fått på seg. «Jeg ER deprimert jeg, da slipper jeg vel å ta ansvar?»

Når de slipper å forholde seg til eget liv og egne valg blir autonomi, integritet og egenkjærlighet fort bare tomme ord. 

Kanskje ville det vært litt enklere hvis vi omtale det de står i som menneskelige følelser, i stedet for noe feil vi raskest mulig trenger å få fjernet. 

På sidelinja står de bekymrede foreldrene, nesten like fyllt opp av uro selv. 

Hva gjør at vi i så stor grad lar frykten for at det skal gå galt stå i veien for mulighetene for at det skal gå bra? Når er man egentlig voksen nok til å ta ansvar for eget liv? 

Det finnes 7,7 milliarder unike opplevelser av hvordan det er å være menneske. 

Selv om vi som foreldre har de beste intensjoner for barna våre, kan vi aldri helt vite hva som er riktig for noen andre enn oss selv. Ikke engang for våre avkom. De er ikke oss. 

Det vi kan gjøre, er å lytte, støtte og undre oss sammen med dem. Stille spørsmål og ikke fordømme svarene, tåle stillhet hvis svarene uteblir, akkurat nå. 

Vi trenger tilby dem trygghet, slik Janove så fint beskriver i sangen «Bak En sky Heim». 

Hva som er godt og riktig for meg, vet bare jeg. Og hvis jeg ikke vet det, trenger jeg tid, undring, tillit, støtte og oppmuntring. 

Jeg trenger å få mulighet til å teste, feile og erfare.

Først da lager jeg min egen bruksanvisning. 

Trenger jeg egentlig terapi?

Skrevet av: Egentlig

Hva sier egentlig ordet terapi deg?

Tenker du at det er en behandlingsmetode for de som er psykisk syke? Ser du for deg en psykolog som svarer “Hva tenker du selv?” til en pasient som ligger med lukkede øyne på en divan?

Kanskje du tenker på det som en slags amerikansk luksus-tjeneste? Eller at det likner veldig på en vanlig samtale med en god venninne?

For oss i Egentlig er terapi en fortrolig samtale det er trygt å dele det innerste, der ingen dømmer, sammenlikner eller prøver å avlede eller muntre deg opp.

Hva betyr egentlig ordet trenger for deg? Betyr det “må”? Eller noe mer i retning av at “det hadde vært kjekt”?

Handler det om et sterkt behov, eller om ytre forventning?

Det eneste du MÅ her i verden er å dø. Det høres brutalt ut, men det er tilfelle. Neste gang du sier eller skriver “Jeg MÅ” vil jeg at du stiller deg selv spørsmålet “MÅ jeg egentlig dette”?

Det er lett å føle at livet kun består av alt du må gjøre.

Du må stille opp for din gamle mor, du må bake kaker til fotballavslutningen og du må vaske leiligheten. Du må arrangere vennegrupper og kjøre barna til både kamp og trening. Du må jo stille opp?

Når lista blir for lang kommer fort maktesløsheten snikende, og du mister energi og glede. Hva vil skje hvis du heller sier; Vil jeg? Er jeg villig? Trenger jeg? Gjør det godt? Du MÅ jo ikke trene flere ganger i uka, bake syv slag til jul - eller bake til jul i det hele tatt?

Til syvende og sist er alt valg. Dine valg. Du MÅ ikke, men kanskje du vil, eller bestemmer deg for at du er villig til å brette opp ermene.

Vi tror at det hjelper å velge bevisst, eller våge å velge bort. Vi tror også at det kan være godt å se litt nærmere på disse kravene til deg selv - spesielt hvis alt føles som stress og mas.

Å gå i terapi er naturligvis ikke noe du MÅ. Hvorvidt du trenger det, er selvfølgelig helt opp til deg. Vi vil gjerne invitere deg til å kjenne etter om det er noe du VIL. Kanskje for å undersøke disse må´ene, eller hva den dårlige samvittigheten egentlig handler om.

Etter å spurt venner og bekjente hva de tenker om det å gå i terapi, opplever vi at mange fortsatt er ganske skeptiske.

Tenker du også at du helst vil prøve å ordne opp i problemene dine selv? At du helst ikke vil bry andre? Tar du deg selv i å bagatellisere problemene, eller tenke at det er andre som har det mye vanskeligere enn deg?

Det er du ikke alene om. Det er ikke uvanlig å ville si at alt går bra når noen spør, eller ville unngå å lage dårlig stemning. Mange av oss har blitt møtt på nettopp denne måten, så det er ikke rart! Mange har en innlært holdning om at vi skal holde det private for oss selv og ikke klage.

Enkelte tror de kan bli både selvopptatte og egoistiske av å gå i terapi. Og det er nok en sjanse for at du kan bli litt oppslukt i egen prosess i en periode. Opprydningsarbeid tar tid, og det krever fokus.

Men - det vil også gi plass! Plass til deg selv og relasjonene du velger å prioritere. Når gammel, ubearbeidet bagasje blir til overskudd, energi og glede er det verdt innsatsen. Vi er overbevist om at selvrespekt og overskudd åpner for mer tilstedeværelse og nestekjærlighet.

Noen er bekymret for å bli overveldet, lammet og kanskje sykmeldte av å dykke ned i det vonde de bærer på. Det kan høres skummelt ut å skulle kjenne på vonde emosjonelle minner fra barndommen. Vi skjønner godt at det er mer fristende å tenke fremover enn å grave i fortiden. Og at det er mer tiltalende å bare tenke positivt enn å kjenne på det som er vanskelig.

Er du redd for at noen skal bli støtt, eller at det skal bli ubehagelig når du snakker om problemene dine? Fikk du som barn beskjed om å løse problemene selv? Eller fikk du beskjed om å gå på rommet og først komme ut når du kunne oppføre deg? Kanskje er du en av dem som fikk ros og positive tilbakemeldinger på at du var så enkel og grei å ha med å gjøre? At du var alltid blid og aldri noe problem?

Da er det ikke rart at det er vanskelig å snakke om det som tynger. Mange barn har tidlig fått ansvar for både egne og andres følelser. Det handler om hvordan de ble møtt av sine primære omsorgspersoner. Det er ikke uvanlig å ta med seg dette mønsteret inn i voksenlivet -og det er en krevende måte å være i verden på.

Vår erfaring er at ubearbeidede vonde følelser og opplevelser hindrer deg i å leve det beste livet for deg. Det er ikke mulig å bare undertrykke de vonde følelsene, da undertrykker du samtidig glede, lyst og begeistring.

Vi i Egentlig tror på at gjennom å avdekke og å jobbe konkret med følelsene våre, vil de bli mindre skumle og mer informative. Vi er opptatt av bevissthet rundt, aksept av, og undring over følelser.

Vi tenker at du trenger å kaste lys på det vonde for å kunne gi slipp, og vi tror at å lide i stillhet kun fører til mer skam og uro.

Det er lettere å være i verden når du vet hvem du er og hva du vil stå for, men veldig mange av oss har aldri tatt oss tid til å bli kjent med oss selv, vi har ikke tatt oss selv på alvor.

Kanskje det er på tide?

I terapi har terapeuten ansvaret for å skape det trygge rommet der det er tid og plass til å se varsomt på det du strever med. Vi ser nærmere på hva det er som hindrer deg i å leve ditt eget liv; fri, selvstendig og indrestyrt.

Vi er opptatt av at det er DIN tid, og vi vil ta godt vare på deg. Akkurat som du er, og uansett hva du kommer med.

Du trenger ikke å ta deg sammen, men vi vil gjerne at du tar deg selv på alvor og sier det som det er.

Kjenner du at det ville vært fint å få kastet litt lys på et troll eller to, eller ønsker du å bli kvitt gammel bagasje? Da inviterer vi deg til å ta kontakt med oss. Helt uforpliktende - og bare hvis du VIL.

Vi vil hjelpe deg til å komme fram til hvordan du egentlig vil ha det i livet ditt.

Forholdet til mamma

Skrevet av : Julie Lindgren

«Det renner en elv gjennom alle terapirom, og den elven heter mor», sa Sissel Gran i et intervju i Dagsavisen nylig. Få var veldig uenige i akkurat det.

Hva er det egentlig som gjør at akkurat denne relasjonen påvirker oss så intenst?

Som nyfødt er mamma vår første kjærlighet.

Hun er den første vi knytter oss til, og vi er lenge fullstendige avhengige av hennes nærhet, hengivenhet og kjærlighet. Dette er vel så viktig som ivaretakelsen av våre primærbehov.

Med fare for å dytte til side høyst tilstedeværende fedre, befinner mor seg i særstilling for de aller fleste babyer- hun er avgjørende for eksistensen- hun er episenteret i vår tidlige tilknytning.

Hun er rollemodell og forbilde, spesielt for døtre.

Nærheten i mor-datter-relasjonen, eller fraværet av nærhet - former og påvirker oss dypt. Vi vil gjerne enten bli som mamma, eller vi vil være stikk motsatt av henne. Nettopp fordi hun har preget oss så mye, vil vi enten videreføre alt det fine vi har fått med oss, eller bevise at vi er helt annerledes.

Relasjonen er sjelden helt grei, eller nøytral, eller sånn passelig.

Det er nok heller ikke lett å være nøytral hvis du skulle ha svart på hvordan du synes moren din møtte deg som barn. Hvordan opplevde du henne? Var hun en god mor? Hvordan var det å være barnet hennes?

Samtidig - er det riktig å skulle å avgi dom over hennes prestasjon som mor? Er ikke det litt vel hardt?

Likevel vet vi jo hva vi følte og hvordan vi opplevde omsorgen og barndommen vår. Denne vissheten er en kilde til viktig innsikt.

Uavhengig av om vi opplevde omsorgen fra mor som gjennomgående god eller dårlig, har vi lett for å kopiere den. Eller i det minste deler av den. Alternativt prøver vi demonstrativt å gjøre det stikk motsatte, i et forsøk på å «være bedre».

Det er vanskelig å skulle gi omsorg annerledes enn på den måten vi selv fikk omsorg. Spesielt hvis bevissthet, bearbeiding og nyanser mangler. Det er fint at vi vil være bedre, men det er vanskelig å bryte arvesynden, eller «smerteoverføringen» som Vigdis Hjorth kaller det.

Moren din gjorde så godt hun kunne. Har du noensinne møtt en mor som ikke vil det beste for barnet sitt? Likevel kan veien til helvete være brolagt med gode intensjoner. Alle mødre har sine egne forutsetninger, sine egne erfaringer og egne, kanskje tunge, bagasje.

Selv om moren din gjorde så godt hun kunne, trenger du å blir møtt med aksept når du som voksen føler at jobben hun gjorde, ikke var bra nok for deg. Og den viktigste aksepten trenger å komme fra deg selv. Veien dit er ofte smertefull. Kanskje skammer du deg over i det hele tatt å tillate deg erkjennelsen av at du ikke hadde det så bra?

En annen måte å forholde seg til vonde barndomserfaringer på, er å gi moren sin skylden for det som var vanskelig. Også for mønstrene som spenner bein på oss i voksenlivet. «Hvorfor var du ikke mer til stede?» «Hvorfor lot du meg aldri være?» «Hvorfor beskyttet du meg ikke?” « Hvorfor fikk jeg aldri lov til noe?»

Vi havner ofte i en av disse to grøftene når vi blir fylt av en trang til å bebreide, plassere skyld og peke ut en syndebukk. Mor er gjerne en sterk kandidat der.

Mor selv synes gjerne ikke at hun fortjener det, hun vil heller være offer enn syndebukk. Og i denne samtalen - eller krigen denne samtalen lett kan utvikle seg til - vil hun trolig komme med desperate, men også plausible forklaringer og unnskyldninger.

For eksempel var våre mødre de første som skulle sjonglere både karriere og familie, og datidens familiepolitikk ga langt dårligere støtte enn vi får tilbud om i møte med dagens tidsklemme. Men synes vi at det er det en god nok unnskyldning?

Noen mødre valgte å beholde de gamle kjønnsrollene og var hjemmeværende. De risikerer å få like mye pepper for dét, av sine voksne døtre.

Av og til har en skadet mor-barn relasjon alvorligere årsaker enn tidsklemma og følger av familiepolitisk tidsånd. Mange har en oppvekst preget av vold, alkoholmisbruk, overgrep og mørke hemmeligheter. Det er grader av omsorgssvikt, og hvor traumatisk et barn opplever barndommen sin, er individuelt. Vi trenger å respektere hvert barns unike opplevelse.

Når et barn blir voksent har ubearbeidede opplevelser og følelser ofte en tendens til å gå over til bebreidelse. Da går mor fort i forsvar og samtalen i stå.

Barnas sannhet stemmer jo ikke med mors.

- Det var ikke sånn det var! Det var ikke lett for meg heller!

Det krever sin kvinne å motstå den sterke trangen til å forsvare seg. Forsvar sperrer for selvinnsikt, som igjen vanskeliggjør forsoning og muligheten for en nær relasjon.

Forelderen har alltid ansvaret i relasjonen til barna sine. Men hvordan blir dette når “barnet” er 40 år gammelt? Forventer mor da å endelig snakke fritt, voksen til voksen? Eller er det for mye forlangt?

Barnet i en mor-barn relasjon vil alltid være barnet.

Dette er så følelsesladet, sårbart og komplisert, at mange trenger tid på å finne ut det. Kanskje trenger vi også litt hjelp i denne tunge jobben, som ikke nødvendigvis trenger å være et samarbeidsprosjekt med mor.

Det er så viktig å føle at vi eier vår opplevelse av egen barndom. Kjenne at det ikke er noen feil måte å tenke, føle, reagere på. Alle fortjener å bli møtt, lyttet til og respektert. Å bli elsket ubetinget. Alle trenger å eie sitt eget liv.

Vi har alle med oss en fortid og en oppvekst som preger oss, men kanskje blir den tyngre å bære enn de trenger å være- med mindre vi ser litt nærmere på den, og sentrale relasjoner i den.

Som relasjonen til mor.

Hvis vi til slutt ser at det ikke handler om skyld i fortid, men om ansvar i nåtid - blir det lettere å gå videre.

Det kan være sjokkartet når vi forstår at forbildet vårt - den opphøyde morsskikkelsen, bare var et helt vanlig menneske.