Er det fortsatt for jævlig å være ung?

Å vokse opp til å bli et selvstendig menneske er komplisert.

Det er så enormt mye å forholde seg til!

Forventninger, press, stress, krav til prestasjon og mestring. 

Dette gjelder på skolen, med venner, jobb og i kjærlighet. 

Det er mildt sagt utfordrende å holde seg i vater i denne overgangen mellom barn og voksen. 

Hva forteller vi egentlig barna våre om livet?

Hva sier vi når eksistensielle spørsmål som skaper uro i oss selv, dukker opp rundt middagsbordet? 

Er svaret vi kommer med gjennomtenkt? 

Opererer vi utifra egen katastrofe-tenkning? Er vi ærlige? Beskytter eller hindrer vi dem?

Våger vi egentlig å gi dem rom og takhøyde til finne ut hvem de er, hva de vil og hvordan de vil være? Eller legger vi sterke føringer? 

Tenk så deilig det ville vært å ha en fasit på dette!

Og er det ikke egentlig det vi ofte prøver å skaffe oss? 

Dette ble mange spørsmål. Nå tror du kanskje at svarene kommer.

Det gjør de ikke, men du inviteres herved til undring! 

Med forsikring om at det uansett ikke finnes noe svar med to streker under . 

Helt fra vi blir foreldre for første gang, leter vi etter en slags manual. 

Hvis vi bare gir barna våre sunn mat, passelig med stimuli, overfører sunne holdinger og går foran som et godt eksempel selv, vil det gå bra. 

Vi forsøker å tilføre dem riktig dose av alt fra sukker til fysisk fostring og emosjonell kontakt. 

Det er ikke uvanlig å bruke minst 20 år av livet til å forsøke å ta kontroll over våre barns ve og vel. Over utfallet av deres liv.

For tenk om det ikke går bra med barna våre? 

Tenk om de blir narkomane eller tar livet av seg? 

Panikken er reell. 

Men hva betyr det egentlig at det «går bra»? 

At de følger våre forventninger til dem? Gjør det VI ønsker, eller blir slik vi ønsker at de skal være?

Hvem kan egentlig si noe om hvordan de bør være? 

For få tiår siden, var det krasse svaret «fordi jeg sier det! » helt vanlig å bli møtt med. 

Både i konkrete og mindre konkrete problemstillinger. 

De voksne ville at vi skulle ta det de bestemte for god fisk. 

Det handlet om respekt, men handler ikke dette svaret også litt om foreldres manglende refleksjonsevne, eller refleksjonsvilje? 

Når foreldrene ikke vet, er autoritet og kontroll nærliggende verktøy. 

Hvis barnet ikke vet, er det vel bare følge ordre? Så slipper de å tenke selv?

En velkjent måte å møte eksistensiell uro på, er å være flink. 

Følge regler, innfri forventninger, jobbe hardt. Løse oppgavene du blir tildelt, slik at andre blir fornøyde, og aller helst imponerte. 

Men innebærer ikke denne væremåten en fare for å aldri egentlig bli kjent med seg selv og egne verdier, behov og grenser? 

«Ungdomsopprør» var et mye vanligere begrep for bare en generasjon siden.

Det å ha en periode i tenårene i opposisjon til det man ble fortalt.  Der det er greit å krangle og trasse litt. Eller mye. 

Hvor ble det av dette? Ble undring og opponering feid bort av curlingforeldrene? 

Har vi blitt så kompis med barna våre at de ikke lenger har behov for å gjøre opprør?

Er ungdom nå så bedøvet av inntrykkene fra sosiale medier, at de ikke orker? Har de bare gjort som vi sier? Og skal vi være glade for det? 

Det er ikke akkurat lett å skulle «finne seg selv» i dette kaoset. 

Og som folk flest er ungdommer også sammensatte og forskjellige.

Likevel, når ungdommene strever med ubehagelige følelser har vi lett for å sykeliggjøre dem, noe som igjen kan bidra til økt passivitet. 

Vi vet jo best, og vil dem jo vel!

Det er så lett å flykte, og fluktrutene blir stadig flere. 

Jobbe på, trene masse, slanking, gaming, dop, eller bare stirre på telefonen i ethvert ledig øyeblikk.  

Noen gir seg mer eller mindre frivillig hen til diagnoser, eller definisjoner de har fått på seg. «Jeg ER deprimert jeg, da slipper jeg vel å ta ansvar?»

Når de slipper å forholde seg til eget liv og egne valg blir autonomi, integritet og egenkjærlighet fort bare tomme ord. 

Kanskje ville det vært litt enklere hvis vi omtale det de står i som menneskelige følelser, i stedet for noe feil vi raskest mulig trenger å få fjernet. 

På sidelinja står de bekymrede foreldrene, nesten like fyllt opp av uro selv. 

Hva gjør at vi i så stor grad lar frykten for at det skal gå galt stå i veien for mulighetene for at det skal gå bra? Når er man egentlig voksen nok til å ta ansvar for eget liv? 

Det finnes 7,7 milliarder unike opplevelser av hvordan det er å være menneske. 

Selv om vi som foreldre har de beste intensjoner for barna våre, kan vi aldri helt vite hva som er riktig for noen andre enn oss selv. Ikke engang for våre avkom. De er ikke oss. 

Det vi kan gjøre, er å lytte, støtte og undre oss sammen med dem. Stille spørsmål og ikke fordømme svarene, tåle stillhet hvis svarene uteblir, akkurat nå. 

Vi trenger tilby dem trygghet, slik Janove så fint beskriver i sangen «Bak En sky Heim». 

Hva som er godt og riktig for meg, vet bare jeg. Og hvis jeg ikke vet det, trenger jeg tid, undring, tillit, støtte og oppmuntring. 

Jeg trenger å få mulighet til å teste, feile og erfare.

Først da lager jeg min egen bruksanvisning.